I juli 2019 manet statsminister Erna Solberg til en folkedugnad mot mikroplast. Da hadde FanpLESStic-sea-prosjektet allerede vært i full sving i et halvt år. Prosjektet, som er finansiert med støtte fra Interreg Østersjøprogrammet, har satt seg fore å stoppe mikroplast på land, før det ender i havet.
For å få i stand en langsiktig løsning på problemet, må FanpLESStic-sea-prosjektet først forstå hvordan mikroplast ender i naturen, for så å forstå hvilken vei mikroplast faktisk følger på sin ferd til havet. I desember 2021 skal elleve samarbeidspartnere fra Danmark, Finland, Latvia, Litauen, Norge, Polen, Russland og Sverige legge frem sine funn.
Det som er sikkert, er at mikroplast finner veien til havet fra mange kilder. Disse inkluderer bildekk, klær, kosmetikk, og gummigranulat fra kunstgressfotballbaner. Nettopp mikroplast fra kunstgressfotballbaner er det den norske representanten i prosjektet, SALT, studerer.
Fra gummigranulat til naturmateriale
Svolvær-baserte SALT er en samling av eksperter som jobber med å skape konkrete løsninger på kystens naturutfordringer, samt å skape arbeidsplasser langs kysten. SALTs Ane Oline Roland, Ingrid Wester Amundsen og Joan Fabres har vært sentrale i arbeidet med FanpLESStic-sea-prosjektet. Siden prosjektets oppstart i januar 2019 har SALT samlet tilgjengelig informasjon om kunstgressfotballbaner og mikroplast, før de har tatt prøver og gjennomført analyser i norske innsjøer og ved kysten.
– Før vi adresserer utfordringene må vi forstå hvordan gummigranulatet fra fotballbanene ender opp i naturen, og så i havet, forteller Joan Fabres, fagleder for marin forvaltning i SALT.
Det har SALT nå bygget opp en god forståelse av. De estimerer at 10 til 15 prosent av gummigranulatet som slippes ut av baner blir med spillerne hjem i klær og sko, mens hele 85 til 90 prosent slippes ut gjennom overvann på banen som følge av regn, eller som følge av snømåking på vinteren. Det estimeres at 40 prosent av dette gummigranulatet havner på avveie i naturen.
– Til og med fra en bane som ligger 20 kilometer inne i landet kan mikroplast ende opp i havet via en elv. Bedre drenering og avløpsbehandling er viktig for å minske problemet på allerede eksisterende fotballbaner med gummigranulat. Men målet er å finne et naturmateriale som kan erstatte gummigranulat. Vi ser blant annet på kork, sier Fabres.
En løsning må finnes med spillere, klubber og produsenter
Men selv om naturmaterialer som kan erstatte gummigranulat finnes, må spillerne være fornøyde med dekket, og en må samarbeide med kunstgressfotballbaneprodusentene og idrettsklubbene som kjøper inn fotballbaner for å finne den beste løsningen. Dermed er en viktig del av prosjektet også samle informasjon om brukererfaring av kunstgressbaner med naturmaterialer, samt formidling av muligheter og alternativer til gummigranulat til innkjøpere og produsenter.
Ved prosjektets slutt i desember skal SALT levere sine samlede konklusjoner om hvordan mikroplast sprer seg fra fotballbaner, og hva som er gode alternativer til gummigranulat. Da, forteller Fabres, vil det være viktig å skape blest om resultatet og alternativene, blant annet gjennom et visuelt produkt som gjør det lett å forstå.
– Vi må formidle analysen for å få klubbene til å involvere seg i å finne alternativer til gummigranulat når de bygger nye baner og pusser opp eksisterende baner. Sammen med dem og produsentene må vi finne ut hvordan baner med naturmaterialer kan muliggjøres på en måte som gir økonomisk mening i norsk sammenheng, avslutter Joan Fabres.
Rapporten fra første fase i prosjektet er allerede publisert og kan leses her.